I stevning til Bergen byrett i 1999 kom det frem at en 11 år gammel barnehjemspike i 1976 hadde varslet en ansatt om seksuelle overgrep utført av en styrer på barnehjemmet Morgensol. Piken hadde dengang fått beskjed om å tie. Fire år senere informerte en ansatt ved barnehjemmet personalsjefen i kommunen om et nytt overgrep mot piken. Styreren ble sykemeldt, og piken ble nok en gang bedt om å glemme. Noen måneder senere ble hun overført til en ungdomsinstitusjon. Hun var blitt for vanskelig for barnehjemmet. Den 11 år gamle piken var dessverre på langt nær alene om å ha opplevd overgrep og omsorgssvikt på norske barnehjem.
Første krav i dette sakskomplekset mottok Bergen kommune i 1997/1998. Det faktiske grunnlaget for erstatningskravet var at kommunen ikke hadde gitt noen oppfølging eller behandling til kvinnen etter overgrepet, og at dette var årsak til at hun senere var blitt uføretrygdet.
I tilsvar og i senere prosesskriv gjorde kommunen gjeldende at erstatningskravet var foreldet. Noe tid før hovedforhandling, fikk saken mye oppmerksomhet i pressen. Dette medførte at saken ble satt på den politiske dagsorden, og etter vedtak i formannskapet ble det besluttet å inngå i forliksforhandlinger med saksøkeren. Utfallet av forhandlingene ble at saksøker i et utenrettslig forlik fikk en erstatning på kr 1.300.000,- fra kommunen.
I 1996 sendte NRK et Brennpunktprogram om forholdene ved barnehjemmet Morgensol. Det førte etter noen år tre kvinner sammen som ville stille kommunen til ansvar for overgrep ved barnehjemmet. Den ene av dem, Lisbeth L. Strand, fikk i 1999 billighetserstatning på 80.000 kroner. I saken hennes kom det frem at en pedofil mann i 20 år hadde kontakt med barnehjemsbarn. I en periode var han styrer ved barnehjemmet.
Det ble etterhvert tydelig at tilsynet ikke hadde fungert. når en pedofil mann i mange år nærmest hadde hatt fri tilgang til barnehjemsbarn. Det ble også hevdet at gutter ved barnehjemmet hadde forgrepet seg på jenter, men hverken rådmannen i gamle Laksevåg kommune eller sosialsjefen erindret kritikkverdige forhold. Sosialsjefen mente dessuten at det slett ikke var naturlig å føre tilsyn med 60-tallets barnehjem. De var etter hans mening å betrakte som familier.
- Med små institusjoner som Morgensol, ville det være litt for påtakelig dersom en skulle ha regler for nattevaktordning, mente den tidligere sosialsjefen.
Et enstemmig formannskap gikk i et lukket møte inn for å forlike saken, stikk i strid med rådene fra kommuneadvokaten. Og to av kvinnene, nå med ny advokat, forberedte egne søksmål.
Samtidig som de to kvinnene og deres advokat arbeidet med stevning mot kommunen, ble Bergens Tidende overstrømmet med ny informasjon. Den ene av kvinnene, Ranveig Risberg, hadde samlet inn mange opplysninger om ansatte og beboere ved barnehjemmet på 50-60-tallet, og flere tidligere beboere fra barnehjemmet henvendte seg til redaksjonen i Bergens Tidende. Dette gjorde at det etterhvert ble mulig å systematisere opplysningene og få et nokså godt bilde av hvilke barn som bodde der samtidig, og når de forskjellige ansatte hadde jobbet der.
I januar 2001 var de to kvinnene klare med sine søksmål. Sammen stevnet de kommunen for flere millioner kroner. I månedene som fulgte ble det satt frem krav om granskning av institusjonen. Et syn som ble støttet på lederplass i BT. To ansatte sto fram og fortalte hvordan de hadde opplevd barnehjemmet. Fortellingen deres bekreftet historiene til institusjonsbarna. Forskjellsbehandlingen av sakene til de tre kvinnene, og ønsket om å stemple barnehjemsmarerittene som foreldet, ble snart et tema i avisen.
Byrådsleder Anne-Grete Strøm-Erichsen inviterte avisen til møte. Hun mente at BT burde skjønne at disse sakene var foreldet og at skriveriene var en belastning for tidligere ansatte som ikke kunne forsvare seg.
Den såkalte Morgensol-saken ble tema i valgkampen høsten 2001. I midten av august ba kvinnenes advokat retten vurdere om ikke kommunens påstand om foreldelse stred mot menneskerettighetskonvensjonen. Det ble nye runder med juss og moral. Høyre snudde og stilte seg bak kravet om granskning. Dermed ble det endelig flertall for dette.
I både NRK Hordaland og BT dukket etterhvert også forhold fra Bergens guttehjem på Garnes opp. Flere vil ha sin barndom på institusjon gransket. 14. september 2001 får fylkesmannen i oppgave å granske forholdene ved alle de 11 barnehjemmene i Bergen fra 1954-1980.
Bergen byrett gav i januar 2002 kommunen medhold i at spørsmålet om brudd på menneskerettighetene ikke skulle trekkes inn i erstatningssaken. Byrådet krevde at kvinnene måtte dekke kommunens rettsutgifter. Beløpet var ikke stort, men utløste irritasjon i opposisjonen. En enstemmig bystyrekomite krevde dagen etter dette ble kjent at byrådet skulle droppe pengekravet. Byrådet ga etter for kravet.
13. april 2002 trykket Bergens Tidende en tre-siders dokumentar om forholdene ved barnehjemmet Morgensol. Saken hadde nye ansikter, nye historier, nye påstander og var, ikke minst, forflyttet frem med ti-femten år. De kommende dagene fulgte flere avsløringer.
Politiavhør fra 1980 av den pedofile styreren ble også presentert, og det ble avdekket at han neppe var den eneste overgriperen Morgensolbarna hadde blitt utsatt for. Sakene viste at omsorgen, med få unntak, hadde vært svært mangelfull og kritikkverdig.
I bystyret mislikte i stadig sterkere grad partiene KrF og Venstre den måten byrådet (som de selv var en del av) håndterte saken. Det politiske presset mot byrådet økte og 18. april uttalte varaordfører Terje Ohnstad (Ap):
– Jeg har selv hørt en av kvinnene fortelle sin historie to ganger. Det er ikke alltid like lett å skulle høre det samme flere ganger. Har man god tid kan man jo endelig snakke med disse menneskene, for å si det spøkefullt, sa Ohnstad. Uttalelsen skapte adskillig spetakkel, og Arbeiderpartiet og Ohnstad måtte begynne å se på barnehjemssakene med nye øyne.
Under bystyremøtet mandag den 22. april 2002 gav byrådslederen inntrykk av å ha snudd i Morgensol-saken. Hun håpet på et forlik med de to kvinnene og hun var villig til å ta på seg det politiske og moralske ansvaret for de overgrep kvinnene var utsatt på ved barnehjemmet. Byrådslederen lovet også å begynne arbeidet med en kommunal erstatningsordning, slik at den var klar når granskningsrapporten kom.
Utsiktene til forlik splittet de to kvinnene. Den ene av dem ville ha sviket opp og frem i retten. Den andre var sliten og ville helst ha saken ut av verden. Det gikk fem måneder før kommuneadvokaten og kvinnene var enig om et erstatningsbeløp og premissene for det.
Den 24. september 2002 var forliket et faktum. Begge kvinnene fikk 725.000 kroner i erstatning. Dette beløpet ble siden maksimalsats i den kommunale erstatningsordning som Bergen kommune presenterte et år senere. Et beløp som siden har skapt presidens og er blitt stående som maksimalmalbeløp i kommunale Oppreisningsordninger over hele landet.
Kilder:
- Bergen kommune saksnr.: 200780013-17
- Bergens Tidende, Marianne Røiseland
- www.stortinget.no
Bearbeidet og tilrettelagt:
Hege Blom
