...for personer som har vært utsatt for uverdig behandling mens de som barn var under offentlig omsorg. Noen ordninger er svært gode, men noen har dessverre noen svært dårlige momenter. For at en ordning skal kunne betegnes som GOD, må den kunne FØRE TIL oppreisning. Den må virke etter hensikten. Enkeltmennesket må kunne OPPLEVE seg oppreist, og det offentlige må kunne NYTTEGJØRE seg den erfaringen som historien forteller inn i dagens barnevern. Det må kunne skapes en bevisstgjøring blant dagens tilretteleggere både politisk og administrativt, at dette aldri mer må gjenta seg. Oppreisning handler om evne til å ta et moralsk ansvar som begge parter vil nyte godt av, både det offentlig og den enkelte, ansvaret kan plasseres der det hører hjemme og man kan gå videre. Det beste eksempelet på en slik ordning er den såkalt Stavangermodellen som vi finner i alle de store fylkesvise ordningene, Nord-Trøndelag, Østfold, Vestfold, Sogn- og Fjordane, Rogaland, Aust-Agder, Vest-Agder og Oslo, men også i endel av de kommunale enkeltordningene.
I tabellen (åpnes i nytt vindu under teksten) vil du finne både likheter og ulikheter. I alle de kommunale ordningene vil det imidlertid være avgjørende hvilken instans som fattet plasseringsvedtaket. For å være berettiget til oppreisning gjennom disse ordningene må det som regel være BARNEVERNET eller dets forløpere i plasseringskommunen som har fattet vedtak om omsorgsovertagelse.
Gå til FoU rapport om variasjoner mellom oppreisningsordninger.
