ET LIV PÅ NEDERSTE TRINN
- Minnene strømmer på, og de er ikke akkurat muntre, sier Jack Martinussen. For første gang på 45 år er han tilbake. Waisenhuset i Stavanger er et av barnehjemmene der en gutteoppvekst ble så ettertrykkelig ødelagt. I dyp konsentrasjon rusler han mellom de slitte, gamle trehusene som omkranser det store tunet. Foran et av dem stopper han. - Rommet mitt, sier han, og peker mot et vindu i annen etasje. - Og der er kullkjelleren. Dit ble jeg ofte sendt som straff. Jeg havnet mye i hønsehuset også. Men det er revet.
Han ruller enda en røyk og setter seg på trappen utenfor det som var hans hjem fra han var seks til han var 13. -Jeg har ingenting å skamme meg for, sier han etter en stund.
- Og dessuten: Hvis vi er taperne, hvem er egentlig vinnerne?Nå huser det gamle barnehjemmet studentleiligheter, men fremdeles er Bethaniastiftelsen eier. Dagens daglige leder Magne Todnem har skjønt at nok en beboer med vonde minner er på besøk. Vennlig låser han opp døren til søndagsskolen, der Jack alltid sørget for å synge så skjærende høyt at han ble plassert på bakerste rad og kunne sniklese Donald. - Dere skulle fått slippe, sier han. I siste nummer av Bydelsavisa har Todnem rettet en «uforbeholden bønn om tilgivelse fra dem som ble påført all denne smerten og lidelsen». Den får han fra Jack. - En ydmyk beklagelse skal vi godta, sier han bestemt.
Barndom.
Mens andre femåringer stormer ubekymret ut i livet og leken, står Jack nederst i en trapp. Det er ikke mer enn tre trinn opp. Han har reist langt. Helt fra Narvik Barnehjem. Han er blitt skilt fra broren Fritjof, den eneste han hadde. Nå har han bare hånden til pleiersken, som har fulgt ham fra Narvik, å holde i. Det er tidlig vår, allerede mørkt, og det blåser kaldt. Jack forsøker å lese skiltet på veggen. Hadde han skjønt hva det sto, ville han forstått hvor han var: Bakkebø Åndssvakehjem, Røde Kors, Egersund. Året er 1953. Den solide, brunlakkerte tredøren øverst i trappen åpnes. Det plutselige lyset får Jack til å knipe øynene sammen. Han myser for å se personen i døren, men ser bare en skygge."Velkommen til Bakkebø, Jack. Kom inn. Du verden for et vær du har med deg." Jack vet ikke om han vil inn. Han tar et ekstra godt tak i hånden til pleiersken og klemmer rundt gelenderet med den andre. Inne fra huset høres barnegråt. Jack forsøker å rygge bakover, men blir i stedet dyttet oppover de få trinnene. Inne er det varmt. Noen hjelper ham av med den våte jakken og den lille sekken han har på ryggen. Alt han eier i verden.
Han rekker å legge merke til et digert speil, en trapp og en lysekrone, før pleiersken sier: "Ha det bra, Jack. Nå må jeg dra." Pleiersken bøyer seg ned og gir ham en klem. Så er hun borte i mørket. Hjertet hamrer. En klump sitter fast i brystet. Men Jack gråter ikke. Han er stor og sterk til bare å være fem år.
- Det er vel ikke så rart at jeg har søkt om såkalt billighetserstatning? Mors ønske var at broren min Fritjof og jeg skulle være sammen etter at hun ikke kunne ta seg av oss lenger. Sånn gikk det ikke. Fritjof havnet i fosterhjem og fikk det godt. Men noen glemte meg i farta. Aldri noen hjelp til skolegang. Aldri et tegn på kjærlighet. Jeg manglet absolutt alt som er normalt i et vanlig familieliv, mener Jack.
For den gamle rockeren er festen fra gamle dager slutt. Men trangen er der. Det forferdelige suget etter alkohol. Lysten til å stikke ned til gutta på puben. Redselen for å gjøre akkurat det. Frykten for å havne på «tyttebærtur» en gang til. Antageligvis ville det blitt siste gang. Han vet det. Derfor holder han seg mest hjemme. Og er han ikke hjemme, befinner han seg gjerne et sted der han kan bidra til å hindre unge mennesker i å havne i samme felle som han selv. Eller han trår til med sine erfaringer overfor et medmenneske som ikke har klart det han selv er i ferd med å klare: Å slutte å drikke. Jack hoster igjen. Kula varer lenge. Han tar en slurk av kaffen, sukker tungt og reiser tilbake gjennom livet sitt:
En ny dør.
Nye trappetrinn. Og en våt koffert av papp. Ett år etter at han kom til Bakkebø, er Jack på flyttefot igjen. Sammen med sitt følge, bestyrer Leif Tveit, står han utenfor Bethania Waisenhus. Nok en gang er det kveld. Nok en gang er det en hånd han ikke har lyst til å slippe. Og nok en gang høljer regnet ned. Jack enser bare at han befinner seg i utkanten av en by. Han venter på at døren skal åpnes og synes han hører svak salmesang innenfra. Døren åpnes innover og lys siver ut i mørket. Jack tar et ekstra godt tak i hånden til Tveit. Men Tveit trekker seg bakover og tårene presser på. Jack lar dem komme. Men i alt det triste begynner så smått et sinne å bygge seg opp. Svakt foreløpig. Men det er en begynnelse. Mannen i døren utveksler noen fraser med Tveit. Så henvender han seg til Jack. "Du får la bestyrer Tveit gå. Han skal med toget, skjønner du."Jack er alene igjen. Hans femte hjem på seks år. Allerede første morgenen på Waisenhuset vet alle at den nye gutten er sengevæter. Det som skulle ha vært romkamerater, blir en gjeng mobbere. Sengevæter! Lausunge! I begynnelsen bryr han seg ikke. Han ender på enerom. Etter hvert begynner Jack å ta igjen. Han er sterk. Heldigvis.
Men for ledelsen på Waisenhuset er det lettere å straffe Jack enn noen av de andre, de som har et visst nettverk rundt seg. Kullkjelleren og hønsehuset blir faste oppholdssteder for guttungen. Han synes det er like greit. Der får han i hvert fall være i fred.
- Jeg skulle ikke ha vært på noen av disse stedene. Mobbing, avstraffelser og overgrep over alt. Og i dag er det jeg som må slite for å bevise min rett til erstatning. Det er ikke jeg som er den skyldige her, sier Jack.I det foreløpig siste brevet fra barne-, ungdoms- og familiedirektoratet får han blant annet følgende spørsmål: «De skriver at De måtte tilbringe en del tid i hønsehuset/potetkjelleren. Hvor ofte skjedde dette? Og i hvilken forbindelse skjedde dette?» Jack svarer: «De spør hvor mange ganger jeg ble sendt i kullkjeller eller hønsehus, kullkjelleren har jeg ikke tall på for det var den mest brukte avstraffelsen, men hønsehuset kan dreie seg om 15-20 ganger.» Antallet har visst noe med hvor høy erstatningssummen skal bli.
- Ett sånt besøk er mer enn nok for en liten guttunge. Dessuten kan jeg ikke forstå hvorfor de ikke ville fortelle meg på Waisenhuset at mor og far levde. Hvorfor skulle de holde tilbake et brev jeg fikk fra far? Tenk hva det ville ha betydd for meg om jeg kunne løpe rundt i gatene med brevet som beviste at jeg hadde en far og rope ut at jeg ikke var noen lausunge, spør Jack.
Brevene.
Først flere år senere fikk han vite at begge foreldrene og broren Fritjof var i live. Og først for et par år siden i Riksarkivet i Oslo kom han over brevet faren skrev til ham sammen med brev fra broren. En bitter belønning for iherdig graving i egen fortid:Kjære Jack
Jeg må nu skrive nogen ord til dig og samtidig sender Fritjof brev. Pappa er nu hjemme. Jeg har mønstret av en svensk båt. Og skal slappe av. Jeg har i dag vært hos Fritjof og du skal tro han er flink på skolen. Håper du er like flink. Hvis du ikke kan lese må du få en annen til å hjelpe dig. Pappa skal nu bygge hus selv og skal forsøke å få dig tilbake till Narvik. Så du får være sammen med Fritjof. Nu må nogen hjelpe dig å skrive så pappa får høre hvordan du har det.
Hilsen pappa
I brevet fra broren Fritjof kan den voksne Jack lese om en helt annen barndom:
Kjære Jack!
Hvordan har du det? Nå går jeg på skolen. Der er det morsomt. Tante Inger har gitt meg et bilde av deg. Hun har vært på Bakkebø. Nu er vi flyttet inn i nytt hus. Her er det så morsomt. Vi har fåt nye ski til jul. Det er mye sne her. Jeg har fåt tøfler til jul. Jeg har fåt mye gåtteri til jul. Jeg har også fåt en lomeløkt til jul. Jeg har fåt Hjallis-lue til jul. Hva har du fåt til jul? Kom det julenisse? Har vert så flåt i jula. Nu har vi hat det så flåt i de dagne. Nu håper jeg du har fåt mye flåt til jul.
Hilsen Fritjof
Jack rakk å treffe dem alle sammen. Allerede mens han bodde på Bastøy fant han ut at mor var gift på nytt i Bærum. - Jeg rømte, stjal en bil og kjørte på besøk. Men det var ikke det helt store. Han traff faren mange år senere, da begge sonet på Møllergata 19. - Siden hadde jeg bare kontakt med ham når jeg satt inne, for der satt han også. Livet behandlet ham ille. Jeg hadde ingen glede av ham, men det var godt å vite.
Broren Fritjof møtte han i en dartturnering i Kristiansand på 80-tallet. - Han var fuktig han også. Som far og meg. Jeg reiste på besøk til ham i Harstad, der han hadde kjerring og unger. Men jeg var visst ikke så velkommen.
Nå er både mor, far og Fritjof døde. Jack var ikke i noen av begravelsene.
Tro og makt.
Jack har fått oppleve hvor farlig kombinasjonen av religion og barmhjertighet kan være når den kobles med makt. "Alle stedene dit han ble sendt som guttunge, var steder der kristendommen hersket bak dørene, der barnas fortid måtte utslettes, der selve arvesynden måtte fordrives som et ledd i den kristne velgjerningen", sier Knut Aukrust, professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo, styreleder ved senter for studier av Holocaust og dessuten sterkt engasjert i minoritetsgruppenes skjebne. Han legger til:"Urett er blitt begått, i religionens og kristenhetens navn. Og uretten er erkjent. Det viser tross alt Befringutvalget. Men hvordan gjøre det godt igjen? Lar det seg gjøre? Kan tapt og ødelagt liv måles i penger? Selvfølgelig kan det ikke det uten videre. Men når først tall kommer på banen, er det noe usedvanlig smålig og nedverdigende i å finregne på kroner og øre når det gjelder Jack og hans skjebnefeller. Det blir uverdig og hyklersk i et samfunn der næringslivstopper og forhenværende statsministre sikrer seg titalls millioner i fallskjermer og rause pengegaver for nye virksomheter."
"Hei, Jack. Har du fyr?" Idet han snur seg for å svare, får Jack et slag i ansiktet, så hardt at det svartner et øyeblikk. I samme sekund blir han låst av to sterke armer, mens buksene hans blir dratt nedover knærne. Han skriker så høyt han kan og forsøker å sparke med beina. Nummen av redsel skjønner Jack hva som er i ferd med å skje. Han sparker hardt bakover og treffer en legg, men den større gutten gir seg ikke. Tårene renner nedover Jacks kinn. Han langer ut et slag. Og treffer. Så er voldtektsmannen borte. Jack kler på seg. Han vet hvem den større gutten er.
Jack er bare 14 år gammel, mye yngre enn de andre guttene på Bastøy.
Ødelagt liv.
I perioder kunne livet i Oslo svinge fra svarte lakksko til slitne sandaler. - Var jeg blakk og full, blei uteliggerbåten et nattested. Og var det ikke plass der, ble det containerne på kaia. Jeg tenker ofte på kalde vinternetter da jeg forsøkte å krype under gamle aviser og pappkartonger i ly av en containervegg. Det blei ikke mye søvn. Hoste og surkling i brystet, frostrier, snøføyke og kuldegrader tok nesten livet av meg. Den siste skvetten på halvflaska gjemte jeg til morrakvisten. Overlevde han natten, var tiden rundt fem om morgenen verst.
Jack skylder ikke på noen. Det var han selv som løftet glasset. Men omstendighetene burde ha vært annerledes. Han forteller om Mona. Det er tungt. Men Jack er nesten besatt av å fortelle om livet sitt.
Mona.
En voksen dame han traff for noen år siden. En som godtok ham som han var og som trodde på historien hans. På en måte var de to ganske like. Mona har hatt sine problemer hun også. Hun vet hva motgang og håpløshet er. Hun vet hva det vil si å være blakk. Kanskje er det derfor hun er såpass tolerant. Kanskje har hun lettere for å se mennesket bak skallet. Litt etter litt blir hun kjent med mennesket Jack.Jack øyner på sin side en vei ut av håpløsheten og ensomheten. Aldri igjen ligge bak en container og fryse. Han er betatt. Betatt av hvor liketil hun er. Helt uten de store faktene. Jordnær og ærlig. Egentlig lik Jack når han er naturlig. Men store fakter og uærlighet har vært et skall i mange år. Nå er den virkelige Jack i ferd med å komme til syne. Varmen og bekymringen. Fortvilelsen og tankene. For Mona merker raskt at Jack tenker mye. På fortiden. På alt han skulle ha gjort annerledes.
Noen måneder senere flytter han inn i leiligheten hennes på Stovner. Hvite blondegardiner. Blomsterpotter i vinduskarmen. Det er rent og ryddig. Og koselig. Han befinner seg i en annen verden. Det som ble ødelagt av en eldre gutt på Bastøy er i ferd med å heles.
Deretter begynner han å merke forandringen. Mona er ikke frisk. Så kommer beskjeden: Hun har lymfekreft. Med spredning til skjelettet. Noen måneder senere sitter Jack og kjenner hånden til Mona bli kald i sin egen. Etter dette bærer det av gårde på «tyttebærtur» igjen.
- Det er forbanna vanskelig å slutte å drekke. Mye fordi jeg er så jævlig ensom når jeg er edru, sier Jack, og drømmer om penger nok til et småbruk i Nord-Odal. Og råd til å reise dit. Det behøver ikke være mer.
Historien om Jack kan leses i sin helhet i boken «Jack et slags liv», av Trond Hansen.
Fotografiene av Jack som voksen er tatt av fotograf Stein J. Bjørge.
