1. Stavanger kommune sin oppreisningsordning skal være en egen ordning som gjør opp for det ansvar Stavanger kommune har.
2. Vi foreslår at ordningen ikke blir kalt for Kommunal billighetserstatning, men Kommunal Oppreisningsordning.
3. Ingen avkortning. Det vil si, det skal ikke være fratrekk i den kommunale oppreisning i forhold til Stortingets billighetserstatning.
4. Forståelsen av ansvaret skal i utgangspunktet være knyttet til hvilken kommune som fattet vedtak om plassering.
5. Det må gis adgang til å klage.
6. Oppreisningsordningen må være såvidt enkel å administrere at det ikke går uforholdsmessig lang tid å behandle søknaden. Vi ønsker at Stavanger kommune gir en garantert maksimaltid for søknadsbehandlingen.
7. Oppreisningsordningen skal gjelde fra 1945 – Dette fordi det vil være riktig av kommunene å ha en generell Oppreisningsordning også for forhold av nyere dato. En eventuell frist på årstall må eventuelt settes slik at nyere forhold ikke rammes av foreldelsesfrister, slik at de kan behandles av domstolene på vanlig vis.
8. Vi har ingen grunn til å tro at konklusjonene i Granskingsrapporten vil være mindre klare i Rogaland i forhold til alvoret av handlingene og forsømmelsene som har funnet sted, enn i Bergen og Oslo. Dette må få konsekvenser for Oppreisningsutmålingen.
9. Vi mener at de som har blitt utsatt for konkrete, straffbare overgrep og handlinger skal ha rett på kr. 725.000.
10. De som har blitt utsatt for omsorgssvikt og forsømmelser i strid med Barnevernloven av 1954, med forskrifter, skal ha rett på kr. 300.000.
11. Den ordningen Stavanger kommune til slutt vedtar, må bekjentgjøres på en skikkelig måte, slik at alle som kan ha krav på Oppreisning får anledning til å søke. Her må klageadgangen også opplyses om.
12. Etterlatte. Det må i en del tilfeller gis etterlatte anledning til å få oppreisning.
Forhold det også skal tas hensyn til:
(Dette er forhold som kan kvalifisere til maksimalbeløp selv om de forsømmelsene og omsorgsvikten man har vært utsatt for ikke bærer et klart preg av aktive, straffbare handlinger)
· Om det har vært mange plasseringer. Om man har vært «kasteball» fra den ene institusjonen til den andre.
· I hvilken grad det ble gitt anledning til å ha kontakt med foreldre, slekt, søsken, og andre nære relasjoner.
· Om man i en situasjon med omsorgsovertakelse ble skilt fra sine søsken.
· I hvilken grad man ble forberedt på et liv utenfor institusjon.
· Hvilken oppfølging man fikk fra det offentlige etter endt opphold når man var under myndighetsalder.
· Om man har blitt feildiagnostisert på en slik måte at det har blitt en belastning senere i livet.
· Om man ikke har fått det skoletilbudet man etter loven har krav på.
Stavanger, 14.02.2006
På vegne av Støttegruppen i Stavanger
Kai Stene, Støttekoordinator
Forslag til en Kommunal Oppreisningsordning
fra
Støttegruppa i Stavanger
avgitt til
Kommunaldirektør for Oppvekst og Levekår
14.02.2006
