Lagt ut på nettet 19.09.2006
Høringsuttalelse i forbindelse med Stortingets behandling av Stortingsmelding 24, en erstatningsordning for barnehjemsbarn, skolehjemsbarn og barn fra spesialskoler, 28.04.2005.
1. Innledning
Stortingsmelding 24 er relativt vag i sine konklusjoner. På den ene siden konkluderer meldingen med at erstatningsoppgjøret for barnehjemsbarn, barn på spesialskoler og skolehjemsbarn bør behandles innenfor eksisterende erstatningsordninger, altså billighetserstatning, ev. voldsoffererstatning, og dermed også innenfor de økonomiske rammene disse gir i utgangspunktet.(s 7.)
På den andre siden står det i St.mld. 24, s. 8 at i «...saker av særskilt politisk art», kan man unnvike fra de ordinære reglene, bl.a. ved å heve beløpsgrensene, og til å ha en mer standardisert erstatningsordning. Det henvises også til at Befringrapporten anbefaler tilpasninger til gjeldende ordninger i forhold til bevisførsel, ikke minst for å minske belastningen på den enlkelte.
Vi snakker her om et så stort omfang av saker av svært alvorlig karakter, at dette uten tvil er »saker av særskilt polititisk art». En slik forståelse gir adgang til å heve beløpsgrensene og standardisere erstatningen. (s. 8 ). Vi mener dette er riktig. Derfor bør man lage en særskilt erstatningsordning for personer som har vært utsatt for overgrep under offentlig omsorg.
2. En egen erstatningsordning
Vi legger til grunn noen viktige prinsipper for vårt forslag til en slik ordning:
2.1 Lik erstatning for alle søkere.
Dette er et viktig prinsipp for oss, av hensyn til de mest ressurssvake. Erstatningsoppgjøret i Bergen viste dette til fulle. Der var øvre beløpsgrense for erstatning kr.725.000, men det var det ingen som fikk. Erstatningsbeløpene varierte fra kr. 650 000, til ingen erstatning, og erstatningen slo i mange tilfeller tilfeldig ut i forhold til hva søkerne faktisk hadde opplevd. ( Gjennomsnittsutbetalingen var på kr. 220.000, altså omtrent på toppnivå for billighetserstatning slik den er i dag. Det var også personer som hadde bodd på samme barnehjem, på samme rom, i like mange år, som fikk en forskjell i erstatningutbetaling på kr. 100.000).
Samtidig var det en person som inngikk forlik med Bergen kommune i et privat søksmål, som endte med et beløp på kr. 1.300.000.
Skadene som er påført arter seg svært forskjellig. Noen har tross svært alvorlige, langvarige og gjentatte overgrep klart seg etter forholdene bra, andre svært dårlig. Mange har fått post-traumatiske stresslidelser, som blant annet gjør at de husker dårlig og har vanskelig for å redegjøre for sin historie. Disse blir alltid tapere i erstatningsoppgjør, og dette må unngås.
Lik erstatning til de som kvalifiserer til det etter søknad tar også et annet hensyn. Det vil forenkle saksbehandlingen, og dermed også redusere belastningen for de som er involvert.
De har vært gjennom så mye at alt som kan gjøres for å unngå videre belastning og nye traumer må unngås. Flere og langvarie runder i erstatningssystemer er ressurskrevende både psykisk og økonomisk, og mange av de dette dreier seg om har ikke disse ressursene.
2.2 Lavere krav til bevisbyrde.
Vi støtter oss her til Befringrapporten som fastslår at disse historiene er troverdige. Som følge av det foreslår Befringrapporten lavere krav til bevisbyrde, gjerne som en form for egenerklæring. Dokumentasjon på at man faktisk har bodd på barnehjem, skolehjem eller spesialskole ville være naturlig. Imidlertid mangler i mange tilfeller dokumentasjon delvis eller fullstendig, eller det som finnes av dokumentasjon er feilaktig. (Det er flere eksempler på dokumentasjon for opphold på institusjoner som ikke har eksistert, eller at tidspunktet åpenbart er feil, det er endatil eksempler på at voksne personer ikke er skrevet ut enda). Man må altså sikre seg at en erstatningsordning ikke blir avhengig av statlig eller kommunalt arkivmateriale.
2.3 Felles statlig og kommunal / fylkeskommunal erstatning.
Det vil i de aller fleste saker være liten tvil om at både Staten, kommunene og fylkeskommunene har ansvar, og en bør derfor legge til rette for erstatningsordninger gjeldene alle ansvarlige parter. For mange av de potensielle søkerne til erstatning vil imidlertid flere søkerrunder være utilbørlig ressurskrevende, både psykisk og økonomisk. Dette dreier seg om mennesker som er påført stor skade. Å slå sammen erstatningsordningene til en vil ikke bare gjøre det mulig å leve med for søkerne, men det vil også forenkle det hele for staten, fylkene og kommunene. Det vil også bli en ordning som er lik for alle. Og ikke minst gjøre oppgjørene mer verdige.
2.4 Rettslig grunnlag
I St.mld.24, s.10 defineres billighetserstatning slik: «...erstatning som ytes på grunnlag av en rimelighetsvurdering, uten at det foreligger et rettslig grunnlag for erstatningsansvar». I svært mange av disse sakene foreligger det et rettslig grunnlag for erstatning, men de vil også som oftest være rammet av foreldesesfristen. Dette er i Stavanger bekreftet av politiet. Grunnlaget er likevel det samme. Det vises i St.mld.24 s. 26 til en uttalelse fra Justiskomiteen som nettopp anbefaler at praksis med å frafalle foreldelse skal følges.
Bare i Stavanger er det 50 personer som har anmeldt et eller flere forhold. Det finnes i dag svært god dokumentasjon fra politiavhør om disse forholdene som vil bli tilgjengelige for Granskingsutvalget i Rogaland. Politiet har uttalt i Stavanger Aftenblad, og på NRK Rogaland at sakene i Stavanger er henlagt grunnet foreldelse, og ikke grunnet f.eks. «bevisets stilling» eller «intet straffbart forhold».
2.5 En ordning for framtida
Det er få som tviler på at det i kjølvannet av «barnehjems-sakene» slik vi kjenner de i dag, vil komme mange flere i årene som kommer. Det er derfor viktig å innrette denne erstatningsordningen også i forhold til framtiden. De tre ovenstående punktene vil sikre en verdig og rettferdig ordning, med enklere saksgang, mindre administrasjon og mindre belastning for dem som søker slik erstatning også i framtida.
2.6 På bakgrunn av denne argumentasjonen har vi følgende forslag;
· Vi ønsker at Stortinget skal vedta en felles statlig/fylkeskommunal/kommunal erstatningsordning.
· Vi krever en erstatning på totalt kr. 1.300.000 per søker i et samlet oppgjør. Statlig og kommunal sektor kan i ettertid forhandle seg fram til en fordelingsnøkkel.
· De som har fått utbetalt erstatninger på bakgrunn av tilsvarende forhold før, får dette til fratrekk, enten det er snakk om billighetserstatning eller f.eks den kommunale erstatningsordningen i Bergen.
Dette er den ordningen som ivaretar alle hensyn best. Den gir lik behandling, også i forhold til tidligere saker. Belastningen for den enkelte blir mindre, og det blir en ordning som er enklere (og billigere) å administrere.
Vi har tidligere sagt at vi krever en erstatning fra staten på kr.725.000, men det har forutsatt et lokalt oppgjør i tillegg. Ved å slå disse oppgjørene sammen ser vi at alle parter har mye å tjene.
3. Erstatning innenfor gjeldende ordninger
Dersom gjeldene ordninger benyttes (billighetsersttning, ev. voldsoffererstatning), hvilket vi ikke anbfaler, må de tilpasses på flere punkter.
· Lavere krav til bevisbyrde. Se samme punkt overnfor. Konklusjonen er den samme: man må sikre seg at en erstatningsordning ikke blir avhengig av statlig eller kommunalt arkivmateriale. (Gjelder også vårt forslag)
· Endret beløpsgrense. En erstatningsordning med øvre beløpsgrense på kr. 200.000 er etter vår mening altfor lav. Vårt krav på kr. 725.000 fra staten står derfor fast. Vi snakker her tross alt om grove overgrep og grove lovbrudd – og det mot barn.
· Stortingets erstatningordning må ikke utelukke en kommunal/fylkeskommunal erstatningsordning
4 Generelt
Dette er spesielle saker som er en skam for samfunnet og for oss alle. Det er derfor viktig at vi tar et skikkelig oppgjør med dette, ikke minst for at alle de som nå har gjenopplevd smerten fra barndommens overgrep, skal kunne legge dette bak seg. Dette må også gjenspeiles i både erstatningsbeløpet og -ordningen. Dersom dette ikke oppleves som anstendig, står vi i fare for at dette er saker som kan følge oss i lang tid framover.
Til tross for at det i svært mange saker er svært mangelfull dokumentasjon,(se pkt. 2.2) er det også mange som i dag har så sterkt dokumentasjon på overgrep, mangelfullt tilsyn, manglende forvaring av dokumenter m.m, at de dersom staten og kommunene ikke hevder foreldelse i forhold til slike saker, som vil være det mest anstendige å gjøre, så kan mange være villige til å gå til gruppesøksmål både mot stat og kommune. Det vil vi i Støttegruppene fraråde, fordi vi vet at det er en stor belastning. Men vi som Støttegrupper har ingen innflytelse utover de råd og anbefalinger vi gir.
Med vennlig hilsen fra
Støttegruppen i Stavanger
Pressgruppen Ariel, Bergen
Oslogruppen
