Barnevernet i Norge er i første rekke et etterkrigsfenomen, og et resultat av velferdsstatens utvikling. Før vergerådsloven kom var offentlig barnevern et lite koordinert fagfelt gjennom bestemmelser i kriminal-, fattig- og skolelovgivningen, og kunne like gjerne omfatte tukthus og bortsetting til det som ble oppfattet å være gode hjem. Men i 1841 åpnet «Rednings-, forbedrings- eller forsørgelsesanstalt fornemlig for forladte, forsømte eller vanartede ældre børn» i Urtegata på Grønland i Oslo, og redningsanstaltbevegelsen var igang. Formålet med denne bevegelsen var å «redde fattige, forladte Børn, redde Sjele, bedrage Galge og Tukthuse for så mange Kandidater som muligt». Anstalten skulle gi opplæring og omsorg til barna, og skulle erstatte tradisjonelle straffetiltak. Det hadde opp til nå vært benyttet både tukthus og gapestokk, både for å forhindre skoleskulk for å presse igjennom den nye allmueskoleplikten og for å rettlede og straffe vanartede børn. Flere anstalter ble åpnet, og i 1874 kom det en endring i kriminalloven som åpnet for at barn mellom 10 og 14 år kunne dømmes til opphold på redningsanstalt istedenfor fengselstraff. Den 6.juni 1896 ble den kriminelle lavalder hevet fra 10 til 14 år. Samme år ble vergerådsloven, Lov om behandling av forsømte børn, vedtatt i Stortinget. Denne loven trådte i kraft 1.januar 1900 og var den første barnevernlov både nasjonalt og internasjonalt. Den ble utarbeidet av riksadvokat Bernhard Getz på hans eget initiativ.
Redningsanstalten på Grønland fikk etterhvert tilnavnet Toftes gave, etter grosserer Andreas Tofte som hadde reist flere av bygningene tilhørende anstalten. Denne anstalten dannet mønster for oppdragelsesanstaltene på landsbasis, og ble, etter vergerådslovens inntreden, kalt skolehjem. Flere av disse institusjonene havnet på øyer. Dette gjaldt også Toftes gave som etter hvert flyttet til Helgøya. Tilsvarende kolehjem ble også plassert på Lindøy, Ulvsnesøy og Bastøy. En viktig bakgrunn for øyplassering var at de ansvarlige fant det ønskelig å skjerme barna fra en uheldig påvirkning fra lokalmiljøet. I tillegg var det vanskelig å rømme derfra.
Vergerådet skulle bestå av syv medlemmer, der kommunens sorenskriver og en prest var faste medlemmer. Fem representanter skulle oppnevnes av kommunestyret, hvorav en skulle være lege og helst en eller to skulle være kvinner. Rådet konstituerte seg selv. Hovedoppgaven til vergerådet var å ivareta oppvekstforholdene for barn under 16 år: Kriminelle barn, barn som ble ansett å være i fare for å bli «sædelig forkomne» på grunn av «lastefulle foreldre», barn som levde i fare for å bli sedelig fordervet, eller viste slik atferd at hjem og skole ikke rådde med dem. De tiltakene vergerådet kunne ta i bruk var alvorlig påtale og formaning til barn og foreldre; gi foresatte i hjem eller skole pålegg om refselse av barnet – dog innenfor lovens rammer. Vergerådet hadde myndighet til å ta barnet ut av hjemmet for plassering i en «pålidelig og hæderlig Familie»; i et barnehjem eller et skolehjem, og de kunne fradømme en eller begge foreldrene råderett over barnet.
Vergerådsloven var et epokegjørende verk, ikke minst ved at oppdragelse og opplæring var hovedtiltakene i loven, og ved at forvaltningen av loven ble lagt inn under skolemyndighetene.
I 1935 var imidlertid bare halvparten av vergerådene i virksomhet, og mange vergeråd hadde ikke hatt saker på mange år. Likevel var tallet på barn under offentlig omsorg høyere enn de er i dag. I 1926 var 2873 barn bortsatt av fattigstyrene, 3308 av vergerådene, til sammen 6181 barn (i 2004 hadde barnevernet i Norge totalt omsorgen for 5623 barn). I 1949 var tallene henholdsvis 3631 barn under fattigstyrets omsorg, 2293 barn under vergerådets (i alt 5924 barn). Landets befolkning har økt med en drøy million siden den gang.
Fattigstyrets og vergerådets oppgaver gikk tildels over i hverandre, og rådene var både samarbeidspartnere og konkurrenter på det samme fagfeltet. Vergerådet grep inn ved barns kriminalitet eller atferdsvansker, og fikk flest henvendelser fra påtalemyndighet eller skole. Vergerådet grep også inn overfor foreldre eller foresatte som forsømte sine omsorgs- og oppdragelsesoppgaver eller som mishandlet sine barn. Fattigstyrets ansvar var primært de barn fra familier som fikk fattighjelp.
I 1947 ble det satt ned en barnevernkomitè. Den skulle foreta en omfattende barnelovrevisjon. Barnevernkomiteen leverte i alt 6 innstillinger til Stortinget, hvorav den første var Lov om barnevern, som ble vedtatt 17.juli 1953. Denne loven koordinerte bestemmelsene nedfelt i vergerådsloven, forsorgsstyreloven (tidligere fattigstyret), helserådsloven og skoleloven. Det nye lovforslaget samlet bestemmelsene i èn lov. Loven ble iverksatt 1.juli 1954.
Barnevernloven av 1953 tok utgangspunkt i at det er foreldrene som har ansvar for barnet, og som skal sørge for at det får den omsorg det har behov for. Loven la hovedvekt på forebygging, sosial service og hjelpetiltak. Tvangstiltakene skulle bare benyttes når de rene hjelpetilbudene ikke førte frem. Svakhetene med denne loven var at barnevernet kom i en rollekonflikt med seg selv. Det skulle være et hjelpeorgan, samtidig som det skulle være et organ som forberedte og avgjorde tvangssaker. Og lovbestemmelsene som hjemlet tvangsinngrep ble kritisert fordi kriteriene ikke var formulert presist nok i lovteksten.
17.juni 1992 vedtok derfor Stortinget en ny barnevernlov som tydeliggjorde rollefordelingen mellom stat, fylkeskommune og kommune. Loven la også avgjørelsesmyndigheten i tvangssaker til et organ utenfor og uavhengig av barnevernet. Denne loven ble igjen endret i et stortingsvedtak 21.desember 2000. Den viktigste forskjellen mellom loven av 1992 og endringene fra 2000, er at større vekt er lagt på barnevernets rolle som forebygger, og at hjelpetiltak skal være forsøkt i lengre tid før man har hjemmel for å sette inn tvangstiltak.
Vil du vite mer?
