Befringrapporten og 7 regionale granskingsrapporter, Finnmark, Kristiansand, Trondheim, Rogaland, Agder, Oslo/Akershus og Bergen, samt en nasjonal gransking snart ferdigstilt i Sverige, har alle likelydende konklusjoner. Mange barn under offentlig omsorg ble ikke tatt godt nok vare på. Det er ikke lenger behov for flere granskinger.
Vi vet nok. Vi trenger ikke bruke flere ressurser på enda flere intervjuer, enda flere rapporter. Prislappen på de regionale granskingene i Norge tilsier også at nok er nok.
Nå er det tid for å bruke alt vi vet. Og vi vet at gode oppreisningsordninger virker. Stavangermodellen er utarbeidet og videreutviklet gjennom et samarbeid mellom tidligere barnevernsbarn, politikere og Prosjekt Oppreisning.
Dersom man skal lykkes i arbeidet med å etablere en fylkesvis kommunal fellesordning er det viktig å ha et felles utgangspunkt. Like viktig er det å ha en felles forståelse av samarbeid, samt kunnskap om den historien som danner bakteppet for behovet for oppreisning. Der oppreisningsordningene har lykkes ser vi flere sammenfallende faktorer:
- Lokalt forankret engasjement.
- Felles informasjon gitt av Prosjekt Oppreisning, gjerne på invitasjon fra fylkesmannen, på rådmanns/ordfører nivå, for eksempel ordførerforum, fylkesmøte o.l., for å sikre at kunnskap forankres i kommune/fylkesledelsen.
- Arbeidsgruppe nedsettes, gjerne i regi av et engasjert KS, som utarbeider/bearbeider vedtekter og samarbeidsmodell, hvor Prosjekt Oppreisning deltar som faginstans. Det er viktig at vedtektene er i henhold til Stavangermodellen for på best mulig måte ivareta likebehandlingsprinsippet, og fordi vi vet at denne modellen virker etter intensjonen.
- Samarbeidsmodell og vedtekter behandles politisk og vedtas (som regel enstemmig) i den enkelte kommune samt fylkeskommunen. Prosjekt Oppreisning kan delta med kunnskapsbasert informasjon inn i enkeltkommuner og politiske partier.
- Fylkeskommunen inngår rammeavtale med Prosjekt Oppreisning (se "tjenester").
- Fylkeskommunen åpner for mulighet til etablering av lokal støttegruppe.
- Fylkeskommunen nedsetter et uavhengig utvalg og oppretter et uavhengig sekretariat.
- Fylkeskommunen ansetter/engasjerer sekretariatets leder og dennes medarbeidere, samt legger til rette for så gode arbeidsforhold som dette arbeidet krever. Det er viktig at sekretariatet har medarbeidere med erfaring i å snakke med traumatiserte mennesker.
- Sekretariatet utarbeider/bearbeider søknadsskjema.
- Ordningen kunngjøres tydelig, og så bredt som mulig:
- Fylkeskommunens nettsider
- Kommunenes nettsider
- Prosjekt Oppreisnings nettsider
- Tekst TV, (tv2 har en meget god og veletablert tekst-side for oppreisingsordninger, s730. Kontakt Mette Smeby på mail : mette@tekstmedia.no)
- Aviser, lokale og riksdekkende
- Radio og tv, riksdekkende og lokalt
- Norske ambassader og sjømannskirker i utlandet
- Hovedstadsaviser i utlandet
- Kommunens ordfører gir i brevs form en unnskyldning til alle som får sin oppreisning. (Kontakt Prosjekt Oppreisning her)
- Kommunen gir den enkelte en unnskyldning med tilhørende tilkjent oppreisningsbeløp, satt etter faste vedtekter forvaltet av sekretariat og utvalg.
- Prosjekt Oppreisning bidrar i henhold til tjenestedokument så lenge ordningen er aktiv og søknadsbehandling pågår.
Dette etableringsarbeidet tar tid. Erfaringsmessig tar det ca 2 år fra man starter til søknadsprosessen er i gang.
Dersom enkeltkommuner står alene i sitt fylke i prosessen for å etablere en god oppreisningsordning, anbefaler vi å kontakte Prosjekt Oppreisning for nærmere veiledning i arbeidet.
