Den opprinnelige Stavangermodellen baserte seg rent administrativt på vertskommunetanken, på tross av at fylkeskommunen også var en del av samarbeidet. (Ref koml. § 28a, hvor merknaden (Ot.prp. nr 95 (2005-2006))sier at det ikke er mulig for en fylkeskommune å legge oppgaver til en kommune, siden de to forvaltningsnivåene har ulike oppgaver, og § 28b som hindrer vertskommunesamarbeid mellom kommuner og fylkeskommuner.) Modellens økonomiske fordeling baserte seg på ansvarsfordelingen i barnevernloven av 1953 og fylkeskommunens utvidede ansvar i 1980. Kommunene ansvarte for innvilging av oppreisningsbeløp for personer plassert før 1980, fylkeskommunen fra 1980 til 1993, og de administrative kostnadene ble fordelt etter den enkelte kommunes/fylkeskommunens antall innvilgede søknader. Grunnprinsippene i vedtektene for den enkelte søker var like i denne ordningen som i de senere ordningene, men rent administrativt kan de gjøres enklere.
Vi anbefaler følgende samarbeidsmodell for fylkeskommunen og fylkets kommuner:
Fylkeskommunen: administrativt ansvar
+
Kommunene: oppreisningsansvar
=
Fylkesvis kommunal fellesordning
En fylkesvis kommunal fellesordning baseres på en samarbeidsavtale mellom (fortrinnsvis) alle fylkets kommuner (etter politisk behandling i den enkelte kommune) og fylkeskommunen, for i størst mulig grad å sikre likebehandling, kvalitet og ryddighet. Et samarbeid som dette, hvor fylkeskommunen og kommunene går sammen om en ikke-lovpålagt likeverdig fellesordning er ikke prøvd i andre interkommunale sammenhenger, og man kan derved ikke se til tidligere samarbeidsavtaler fylkeskommunen og kommunene imellom for å finne tilsvarende.
Siden en Oppreisningsordning skal være tidsavgrenset, et det tjenlig med en enkel samarbeidsmodell. Erfaringsmessig ser vi at der fylkeskommunen administrerer og drifter ordningen, og kommunene har ansvar for oppreisning og beløpstilkjenning til den enkelte søker blir det administrativt enklest. Da vil fylkeskommunen ha det administrative/økonomiske ansvaret for etablering og drift av et uavhengig sekretariat og utvalg, samarbeids/rammeavtale med Prosjekt Oppreisning, kunngjøring og annonsering osv, mens den enkelte kommune har det hele og fulle ansvar for den endelige unnskyldning i brevs form fra kommunens ordfører og utbetaling av den enkeltes oppreisningsbeløp, med utgangspunkt i tanken om at "alle barn er kommunale barn". Det gir en større grad av økonomisk forutsigbarhet, mer kostnadseffektiv administrasjon, samt et mer oversiktlig bilde for alle involverte parter. (Ref eks Østfolds oppreisningsordning)
På samme måte som at oppreisningsordningen er en ikke-juridisk eller lovpålagt innretning, baseres heller ikke samarbeidsmodellen/avtalen juridisk, altså ikke på kommunelovens paragrafer om interkommunalt samarbeid (eks koml. §§ 27/28a/28b, som viser til lovpålagte oppgaver). Den baseres derimot på en samlet erkjennelse av fakta basert på likelydende konklusjoner i granskingsrapporter samt Befringrapporten, sammen med et reelt ønske fra kommunenes og fylkeskommunens side om å ta et moralsk oppgjør med fortiden, og en felles vilje til å gjøre noe med det. Ordførerforum eller tilsvarende kan fungere som styringsgruppe, som tar i mot og behandler forslag til vedtekter osv. fra en arbeidsgruppe, før politisk behandling i den enkelte kommune/fylkeskommunen.
Det er ikke nødvendig med en godkjennelse fra departementet for å inngå denne type interkommunal avtale, den er allerede godkjent gjennom punkt 2.3 i "veileder om kommunale granskinger av barnehjem og spesialskoler, men er en følge av kommunene sin alminnelige frihet til å organisere sin egen virksomhet, (ref koml. § 6) og vilje til å gjennomføre den i praksis.
Prosjekt Oppreisning tilbyr sine tjenester som faginstans i etablering av ordningen. Gjennom en økonomisk rammeavtale ved oppstart av ordningen fungerer Prosjekt Oppreisning som et nøytralt bindeledd mellom det enkelte barnevernsbarn og det offentlige under hele perioden ordningen er virksom og søknadsbehandling pågår.
