Befringrapporten NOU 2004:23, og alle landets 7 øvrige regionale granskingsrapporter, slår fast at mange barn i løpet av sin tid på barnehjem og i fosterhjem, på spesialskoler og i internat har vært utsatt for overgrep og omsorgssvikt. Alle landets eksisterende og avsluttede oppreisningsordninger med sine sluttrapporter bekrefter disse funnene. Oppreisningsordningene etter Stavangermodellen har barnevernloven av 1953 som forståelsesbakgrunn, og favner alle barn under offentlig omsorg fram til 1993 (ny barnevernlovs inntreden) og uavgrenset bakover i tid.
Befringrapporten NOU 2004:23, viser til at det har vært svikt på alle forvaltningsnivåer. Stat, fylke og kommune hadde påtatt seg ansvaret for disse barna, og skulle i følge barnevernloven av 1953 sikre dem en trygg oppvekst når foreldrene av forskjellige grunner ikke klarte å fylle sin omsorgsrolle. Kommunene hadde gjennom loven av 1953 ansvaret for plassering og tilsyn med barnet, samt de kommunale institusjonene, tilsynet med lokale institusjoner uavhengig av eier, og fosterhjemstjenesten. Fylket hadde ansvar for etablering og drift av institusjoner. Staten hadde det overordnede tilsynsansvaret og ansvar for godkjenning av styrere og institusjoner, både de kommunale, fylkeskommunale og statens egne. I 1980 fikk fylkeskommunen ansvar for fosterhjemstjenesten, samtidig som de fortsatt hadde ansvar for å drifte og etablere barnevernsinstitusjoner.
Staten har gjennom sin utvidede og tilpassede rettferdsvederlagsordning for barn plassert før 1980 erkjent sitt spesielle ansvar. Barn plassert etter 1980 (fylkeskommunen tok på dette tidspunkt over en del av det ansvaret staten tidligere hadde hatt) kan søke den alminnelige rettferdsvederlagsordningen. Mange kommuner og fylkeskommuner ønsker også å ta sitt moralske ansvar ved å gi en uforbeholden unnskyldning og en verdig oppreisning til dem som vokste opp med overgrep og omsorgssvikt som en del av livet under offentlig omsorg. De aller fleste ser også viktigheten av likebehandling for alle barn med likelydende historier på landsbasis. Derfor ønsker de fleste fylker og kommuner i dag en mulighet til å sikre at dette blir ivaretatt på en best mulig måte. De ønsker dessuten å forhindre opprivende rettssaker, samtidig som de vil ta et oppgjør med tidligere feilgrep. De ønsker seg et verktøy for å løse denne juridisk kompliserte saken. Løsningen ligger i en tidsavrenset ikke-juridisk ordning, en god samarbeidsmodell og likelydende vedtekter.
Stat, fylkeskommune og kommune hadde sine særlige ansvarsområder i hele lovperioden fram til 1993. Ved å etablere felles fylkesvise ordninger i tillegg til statens egen rettferdvederlagsordning markeres det at alle nivåer ønsker å ta sitt ansvar.
