Stavangermodellen

Hvordan lykkes i dette, når vi også ønsker en effektiv ordning? En ordning som er enkel å administrere, rask å gjennomføre, troverdig for alle involverte parter, tverrpolitisk ønsket og smidig i alle ledd for både det offentlige og alle som har vært under offentlig omsorg, heretter kalt tidligere barnehjemsbarn?  

Stavangermodellen tar utgangspunkt i følgende:

• Erkjennelse av fakta fra funnene i granskingsrapporten om tilstanden ved barnehjem i Rogaland.
• Erkjennelse av konklusjoner i Befringrapporten (NOU 2004: 23), hvor det ble slått fast at det hadde vært svikt på alle forvaltningsnivåer; kommune, fylke og stat.
• Kommunens politikere i Stavanger var fra dag 1 positive og lyttende til barnehjemsbarnas historie, og viste velvilje til å imøtekomme gruppens behov. Dette vet vi idag var en av nøkkelfaktorene til en vellykket oppreisningsording.
• Støttegruppe: Det ble også gitt kommunale midler til etablering av støttegruppe, drift av denne, lønn til gruppens styreleder i 50% og støttekoordinator i 100%. Støttekoordinator hadde sosialfaglig bakgrunn, styreleder var tidligere barnehjemsbarn. Styret besto ellers av 5 tidligere barnehjemsbarn. Gruppen talte ca 150 medlemmer, alle tidligere barnehjemsbarn, og de hadde månedlige fellesmøter med informasjon, sosialt fellesskap og store innslag av gjensynsglede. 
• Godt samarbeidsklima mellom partene; de tidligere barnehjemsbarna og deres støttegruppe på den ene siden, og kommunens politikere og administrasjon på den andre. Støttegruppen fikk faste kontaktpersoner innenfor henholdsvis det politiske og det administrative nivå i kommunen. 
• Godt samarbeid med lokal støttegruppe og Prosjekt Oppreisning gjennom hele prosessen.
• Gode kommunale saksprosesser hvor eventuell uenighet ikke kommer offentlig fram, og som fører til tverrpolitisk enighet under saksbehandling og avstemming i kommunestyret.
• Saklig presse, hvor den enkelte avis/tv/radio tilbyr en fast journalist, og det journalistiske språket ble holdt i en respektfull tone.
• Offentlig, tydelig og uforbeholden unnskyldning gis av ordfører fra kommunestyrets talerstol til tidligere barnehjemsbarn.
• Personlig, tydelig og uforbeholden unnskyldning gis i brevs form fra kommunens ordfører.
• Samarbeidsavtale: En kommunal Oppreisningsordning baseres på en samarbeidsavtale mellom (fortrinnsvis) alle fylkets kommuner og fylkeskomunen, som i størst mulig grad sikrer likebehandling, kvalitet og ryddighet. Et samarbeid som dette er ikke tidligere prøvd i andre sammenhenger. 
  • Samarbeidet baseres da heller ikke på kommunelovens paragrafer om interkommunalt samarbeid (eks §§ 27/28a/28b), men baseres på erkjennelse av fakta basert på likelydende konklusjoner i alle landets 7 granskingsrapportet samt Befringsrapporten (NOU 2004: 23), velvilje og et reelt ønske fra kommunenes og fylkeskommunens side om å ta et moralsk og ikke et juridisk eller lovpålagt oppgjør med fortiden. Prosjekt Oppreisning anbefaler ikke at det foretas ytterligere granskinger, siden konklusjonene i foreliggende granskingsrapporter er tydelig sammenfallende.
  • Det er heller ikke nødvendig med godkjennelse fra departementet for å inngå denne type interkommunal avtale. 
  • Den opprinnelige Stavangermodellen baserte seg på vertskommunetanken, hvor kommunene sto for innvilging av oppreisningsbeløp for personer plassert før 1980, og fylkeskommunen fra 1980 til 1993, mens de administrative kostnadene ble fordelt etter den enkelte kommunes/fylkeskommunens antall innvilgede søknader.   
  • Senere modeller har utviklet dette videre, og idag anbefales det at fylkeskommunen administrerer ordningen, har ansvar for sekretariat og utvalg, kunngjøring og annonsering, inngåelse av rammeavtale for samarbeid med Prosjekt Oppreisning osv, mens den enkelte kommune har det hele og fulle ansvar for den enkeltes oppreisningsbeløp, med utgansgspunkt i tanken om at "alle barn er kommunale barn". 
  • Senere modeller har også nedsatt en tverrpolitisk, tverrkommunal arbeidsgruppe, gjerne gjennom KS, som i samarbeid med Prosjekt Oppreisning arbeider fram stadig bedre vedtekter. Vedtekter og samarbeid behandles og vedtas tilslutt politisk i den enkelte kommunes øverste organ.
  • Senere modeller har også vurdert tidligere overleverte granskingsrapporter som god nok dokumentasjon, og at det ikke lenger er behov for nye lokale granskinger av forholdene i landets barnehjem.
• Kunngjøring: Ordningen skal kunngjøres bredt og repeterende, og så langt det er mulig sikre at den når fram til mottaker uavhengig av hvor i verden vedkommende bor, og uavhengig av vedkommendes personlige ressurser.
• I søknadsprosessen: Søker tilbys støttesamtaler hos psykolog, inntil 10 timer.
• For hvem: Ordningen tilbys personer som bodde på barnehjem, i fosterhjem, skolehjem, ungdomshjem, spesialskoler og eller skolehjem, som ble plassert av barnevernet i barnets opprinnelige bostedskommune, heretter kalt plasseringskommune, før 1993, og som der ble utsatt for overgrep eller omsorgssvikt.
• Moralsk ansvar: Ordningen gjenspeiler det moralske ansvaret framfor det juridiske, men har barnevernloven av 1953 som forståelsesbakgrunn.
• Plasseringskommune: Oppreisning gis av den kommunen som plasserte barnet i institusjon, uavhengig av  hvor tiltaket geografisk var plassert.
• Oppreisningsbeløp tilkjennes etter følgende prinsipper:
  • 725.000 ved seksuelle eller grove gjentatte  fysiske overgrep
  • 500.000 ved fysiske overgrep
  • 300.000 ved omsorgssvikt
  • 200.000 dersom søker ikke er i stand til å fortelle hva han/hun ble utsatt for.
• Oppreisningsbeløpet avkortes ikke mot Stortingets tilpassede vederlagsordning, på samme  måte som at beløpet i vederlagsordningen ikke avkortes mot oppreisningsbeløpet.
• Oppreisningsbeløpet tilkjennes etterlatte ved død, dersom søker selv har levert inn sin søknad, men dør før søknaden er ferdigbehandlet. Etterlatte kan ikke søke på vegne av et tidligere barnehjemsbarn.
• Søknad om oppreisning består av tre deler:
  • Søknadskjema
  • Egenerklæring
  • Dokumentasjon
• Søknadsbehandlingen skal gjøres så rask som mulig, anbefalt 6 måneder.
• Sekretariat: Søknaden behandles av et uavhengig, lett tilgjengelig sekretariat, som bør være habilitetsklarert. Sekretariatet bør ha kompetanse fra mennesker som har erfaring med å snakke med traumatiserte personer. Sekretariatet gir sin instilling til et uavhengig utvalg.
• Sekretariatet skal være behjelpelig med:
  • Hjelp til egenerklæring
  • Hjelp med også å fremme søknad til staten
  • Besøkstjeneste i fengsel, institusjoner, hjemmet dersom søker ikke har mulighet til å komme til skeretariatet
  • Innhenting av nødvendig dokumentasjon
• Utvalg: Utvalget er uavhengig og kan bestå av for eksempel; en sorenskriver, i tillegg til personer med psykolog/sosialfaglig, annen relevant kompetanse og erfaring. Utvalget har lukkede møter. Utvalget har den endelige avgjørende myndighet i søknadsbehandlingen. 
• Søker har klagerett, og klagen behandles i lukket formannskap, eller kommunens ordinære klageorgan. Klageorganet kan eventuellt utvides med spesialkompetanse i slike saker.
• Økonomisk veiledning: Søker tilbys gratis frivillig økonomisk veiledning. Oppreisningsbeløpet kan utbetales i en engangssum, eller deles opp etter søkers ønske. 

OBS:

Det kan ellers tilføyes at uavhengig av opplysninger som gis på disse nettsidene, så vil en god Oppreisingsordning og forståelse av hele dette sammensatte feltet, kun skapes i dialog og gjennom grundig informasjon. Vi oppfordrer alle kommuner og fylkeskommuner som vurderer å etablere tilsvarende ordninger å ta kontakt med oss på tlf 51 89 30 45 eller på mail post@propp.no, for å avtale et informasjonsmøte med politikere/administrasjon. Se ellers vårt "Tjenestedokument".