Loven trådte i kraft 1.januar 1900 og var den første barnevernlov både nasjonalt og internasjonalt.
Vergerådsloven påla vergerådene å føre regelmessig tilsyn med barn. Enten skulle vergerådet selv føre tilsyn, eller de skulle delegere myndigheten til noen de mente var skikket til det. Særlig gjaldt dette dersom barnet ble flyttet til en annen kommune enn der det bodde da det ble bortplassert.
Hovedoppgaven til vergerådet var å ivareta oppvekstforholdene for barn under 16 år: Kriminelle barn, barn som ble ansett å være i fare for å bli «sædelig forkomne» på grunn av «lastefulle foreldre», barn som levde i fare for å bli sedelig fordervet, eller viste slik atferd at hjem og skole ikke rådde med dem. Vergerådet hadde myndighet til å ta barnet ut av hjemmet for plassering i en «pålidelig og hæderlig Familie»; i et barnehjem eller et skolehjem, og de kunne fradømme en eller begge foreldrene råderett over barnet.
Vergerådsloven var et epokegjørende verk, ikke minst ved at oppdragelse og opplæring var hovedtiltakene i loven, og ved at forvaltningen av loven ble lagt inn under skolemyndighetene.
