Dette markerer seg særlig i de tre hovedlovene;
- Vergerådsloven av 1896 hvor bekjempelse av fattigdom generelt sto sentralt,
- Barnevernloven av 1953 hvor moderne samfunnsstrukturer ble tydeligere og ønsket om å kunne opprettholde det nye familieidealet med kjernefamilier gjorde seg gjeldende.
- Lov om barnevern av 1992 hvor barnets samfunnsverdi sidestilles med de voksnes.
Historien er med på å tydeliggjøre at det ikke finnes noen enkle løsninger på de oppgaver, dilemmaer og utfordringer som er forbundet med barnevernets ansvarsområde. Her kan flere hensyn lett komme på kollisjonskurs, derfor trenger vi også vilje, kompetanse og ressurser til hele tiden å finne de beste løsningene for barna våre, og politisk kraft til å endre retning når lovverket igjen trenger en fornyelse. Vi trenger mot og klokskap til å be om unnskyldning og gi oppreisning til dem som bærer med seg krenkelser fra barndommen, og vi trenger kunnskap for å forhindre at noen skal måtte lide under andres trang til å utøve makt.
De kommunale Oppreisningsordningene har barnevernloven av 1953 som forståelsesbakgrunn.
